Endelig er jeg så langt på vei at det snart skal være mulig å kjenne bevegelse i magen. Hver kveld legger jeg meg musestille i sengen og kjenner etter om det er noe liv der inne. Jeg tror kanskje at jeg har kjent noe ved et par anledninger, men ikke noe jeg helt klart kan definere som spark. Jeg gleder meg til jeg etter hvert vil kunne kjenne noe hver dag. Jeg tror det vil føles betryggende for meg. Om ikke lenge er det igjen ultralyd. Bare halvannet uke igjen nå! Jeg gruegleder meg... Jeg håper vi får beskjeden om at alt ser fint ut - at det er en flott liten jente eller gutt som ligger der inne. Men jeg tenker også på at vi kan oppdage noe som ikke er bra eller enda verre; noe som ikke er forenlig med liv. Men jeg tvinger meg til ikke å tenke på det. Vi må ta alt som det kommer. Noe annet er bortkastet tid og energi!
Om kort tid vil alt virke mer virkelig for meg håper jeg. Hvis vi får beskjed om at det er liv i magen skal jeg jammen feire med å kjøpe noe til den lille krabaten vår! Foreløpig har jeg ikke villet kjøpe inn noe som helst. Selvom vi selvsagt har begynt å tenke på hva vi snart må begynne å anskaffe. Jeg vet at man aldri kan være 100% sikker, men når vi har vært på ultralyd skal jeg begynne å tro på det på ordentlig!
Jeg gleder meg til tiden fremover, til vi skal bli kjent med knøttet i magen. Nå må du snart gi oss et tegn, lille venn... <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar