Et deilig bankende hjerte!

I dag, etter syv uker og en dags svangerskap, kunne vi endelig dra på ultralyd. Fordi jeg har lite graviditetssymptomer ellers var det ekstra greit å få en bekreftelse på at det var liv i magen. "Lykke til med fødselen"; sa gynekologen da vi var klare til å gå. Fødselen?!? Det har jeg ikke tenkt på. Vi hadde jo akkurat fått vite at et lite embryo på litt over en cm lå trygt i livmoren min. Det beste med hele ultralyden var at vi fikk se og høre hjerteslagene til knøttet. For en fantastisk lyd! Rytmisk og veldig raskt. Vi fikk med oss bilder hjem, og selv om det bare er en bitte bitte liten klump på bildene kan jeg ikke slutte å beundre dem. Der er begynnelsen på et lite liv - en liten gutt eller jente som vi håper på å treffe om ca 33 uker!  Vi har i alle fall god tid til å forberede oss til fødselen.

Nå er jeg veldig lettet og veldig glad! :)

Det skal gå bra!

Det er ganske fantastisk... Jeg er fremdeles gravid og jeg kan nesten ikke tro det! Føler meg egentlig kjempefin i formen. Litt ømme pupper og ganske trøtt, men ellers er alt bare bra. Har vært litt redd for at jeg skal oppdage blod i trusa, men jeg føler at det skal gå bra. Jeg prøver å ikke lese om spontanaborter og alt annet som kan skje. Man blir bare mer engstlig. Jeg prøver heller å fokusere på det positive - glede meg over graviditeten. Men jeg kjenner at jeg ikke klarer å glede meg helt enda. Jeg må nok over 12 uker for å begynne å slappe av litt. Vi kaller det lille embryoet i magen for "knøttet" allerede og har begynt å tulle litt om det og se for oss hvordan ting kan bli hvis alt går bra. Jeg tror det er viktig å drømme litt. Nå er jeg jo allerede halvveis til 12 uker. Det er jo noe det også!

Vi krysser fingre og tær nå... Gleder oss over hver eneste dag som går! En dag nærmere... Det skal gå bra!

Graviiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiid....!

Natt til mandag kunne vi ikke lenger vente... Vi var så spente og jeg følte på kroppen at noe var på gang. Men man går jo rundt å tenker at det like gjerne kan være hormonene som spiller deg et puss. Litt ømme pupper og en mage som sto som en tromme hele helgen gjorde at jeg fikk et lite håp om at det lille embryoet faktisk hadde klart å klamre seg fast. Jeg hadde de siste dagene måttet stå opp tidlig på morgenen for å tisse og mandag var ikke noe unntak. Mannen min bråvåknet midt på natten og allerede da kjente jeg at jeg måtte tisse. Jeg måtte jo spare mulig hcg til testen og tvang meg derfor til å sove litt til. Jeg sov i to timer til, men kl. 04.00 måtte jeg gi etter og testen ble tatt. Det var ulidelig spennende å stå der å vente. Teststreken kom fort frem naturligvis... De neste minuttene føltes enormt lange, men så kom en strek nummer to til syne. To deilige streker!Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne!

Vi har ventet veldig lenge på dette og ble veldig glad, men vi tør ikke slippe jubelen løs enda... Mye kan enda skje, men vi er positive og gleder oss enormt til ultralyden vi skal ta i uke 7. Da krysser vi alt vi har for at vi får se et lite dunkende hjerte...